Kripos-etterforskerne Eddie Samson og Bernhard Fiske hører inn under Taktisk avdeling, avsnitt for vold og organisert kriminalitet. Kripos (Kriminalpolitisentralen) er som flere sikkert vet politiets sentrale bistandsorgan innen teknisk og taktisk etterforskning, samt innen nasjonalt og internasjonalt politisamarbeid. For meg som forfatter var stedet et spennende utgangspunkt for en krim. Jeg fikk mulighet til å komme innenfor dørene og intervjue noen av de ansatte i forbindelse med ferdigstillingen av En fiende å frykte, og det var til stor hjelp. Som forfatter var jeg allikevel nødt til å ta meg en del friheter. Er man i underholdningsbransjen må man det. Virkeligheten er interessant nok, det er ikke det, men i litterær sammenheng må man komprimere og dramatisere et handlingsforløp. Og man må her og der avvike noe fra hvordan faktisk politiarbeide foregår. Eksempel: Hvis bøker og filmer om forbrytelser skulle være helt tro mot hva som foregår, f.eks. på et åsted, hadde man ikke sett hovedpersonen i nærheten av et lik før dagen etter. Tidligst. Med mindre selvfølgelig hovedpersonen var åstedsgransker.

Bernhard og Samson. To ganske forskjellige politimenn - la det være sagt med det samme. Med årene har samarbeidet dem imellom vokst til å bli et vennskap. I et yrke der både nitidig etterforskningsarbeide og menneskekunnskap er påkrev, har de også erfart at de står sterkere sammen enn hver for seg. Fysisk er de to også ganske umake: Eddie Samson: 190 cm høy, slank/tynn, med mørkt hår og brune øyne. En italiener på Oslo-besøk? Ja, en og annen Oslo-borger har sikkert tenkt tanken. Bernhard Fiske: Bernhard er 'rufsete blond', blå øyne, 212 cm høy, og veide sist han sto på vekta 168 kilo. Det siste alene forteller en hel del. Jeg kommer tilbake til Bernhard om et øyeblikk.

De to Kripos-mennene er ikke, verken hver for seg eller alene, typiske A4-etterforskerne. Var de det ville det rett og slett bli for kjedelig å skrive om dem. Under tjenestetiden i Oslo-politiet har begge bekledd flere roller. De har i tillegg blitt gitt mer frihet enn hva tilfellet har vært og er for mange andre etterforskere i etaten. Denne friheten, innenfor det sementerte hierarkiet politiet oppfattes som, har de vunnet gjennom sin evne til å løse vanskelige saker. Saker de ofte har valgt å angripe på en utradisjonell måte. Dette siste har ikke alltid begeistret politiledelsen like mye, men ved dagens slutt er det tross alt resultatene som teller. Og begges 'klassereise' innenfor etaten, fra å være gatesmarte spanere i yngre år, til å bli renommerte Kripos-etterforskere, har avtvunget en viss respekt oppover i systemet. Som regel har sakene de to har engasjert seg i vært relatert til organisert kriminalitet, og dette har nok vært en medvirkende faktor til at de har blitt gitt det nevnte slingringsmonnet. Den organiserte kriminaliteten er tross alt en av de større utfordringene et politikorps, eller et samfunn for den saks skyld, står overfor. 

Eddie Samson, den sentrale hovedpersonen i En fiende å frykte, er i begynnelsen av trettiårene i den første boka. Han er oppvokst på Østlandet, skilt(!), og har en sønn med ADHD. Familie ellers: To eldre søstre, samt mor og far. Bernhard er fra Sagene, og er vel det man ville kalle en ekte bygutt. Faren er nevrolog på Rikshospitalet, moren tekstilkunstner. Uten at dette ser ut til å ha hjulpet Bernhard nevneverdig. Ja, jeg har allerede antydet at Bernhard er en politimann utenom det vanlige, men det er viktig å få fram at selv om jeg har hatt som mål å også skrive inn litt humor i denne spenningskrimmen, så ligger det et alvor under. Også i de to etterforskernes privatliv. På hver sin måte bærer de med seg tung bagasje. For Samsons del nevnes det allerede i første bok at han 16 år gammel mistet bestevennen Iver i en skyteulykke hjemme på Lørenskog. Ulykken preget ham sterkt, særlig fordi han var til stede da vennen døde. Samson har aldri helt sluttet å klandre seg selv for det som skjedde den dagen. Senere, i forholdsvis ung alder, tjenestegjorde han i Libanon i to kontingenter. Oppholdet der ble en flukt vekk fra hjemstedet, fra minnene, og også fra bestevennen Ivers familie. Det er nærliggende å tenke at Samsons senere yrkesvalg har hatt med disse dramatiske opplevelsene i ung alder å gjøre. Antakelig lå det en mer eller mindre bevisst forestilling i bunnen, om at han gjennom politijobben kunne gjøre bot for det som skjedde.

Bernhard Fiske har også hatt sitt å stri med i ungdomsårene. Det handler om en søster som forsvant en vinterkveld på 80-tallet, for så aldri å dukke opp igjen. Jeg ønsker å vente med å si noe mer om denne delen av Bernhards fortid, da elementer av den kan bli materiale til en senere bok. Andre ting å si om Bernhard: Innenfor etaten blir han av mange karakterisert som ’uvøren’ og ’i opposisjon til autoriteter og folk som forsøker å pille ham på nesen’. Dette er ikke langt unna sannheten. De samme folkene glemmer imidlertid å nevne at Bernhard er sine venners beste venn. Først som sist er det da greit å fastslå at han ofte også er sine fienders verste fiende.

Oslo er en by som har gjennomgått store forandringer de siste ti, femten årene, og utfordringene står i kø for politietaten. Dette er realiteter. Ikke fiksjon. I En fiende å frykte får Oslo-politiet en sak på bordet som er temmelig spesiell: En mafiatopp på Balkan skal i CIAs regi hoppe av til USA - via Norge. Dette er selvfølgelig ikke hverdagskost, og avhoppingen finner også sted i etterkant av krigen på Balkan. Høsten 2001. Denne høsten, rett etter 11.9, er spenningsnivået spesielt høyt internasjonalt. Det setter f.eks. sitt preg på alt amerikansk etterretning involverer seg i, og derfor også den nevnte avhoppingen. Og som mange vet: I ettertid har det kommet frem at CIA bisto albanerne i deres motstandskamp under krigen på nittitallet, blant annet gjennom på-stedet opplæring på Balkan. Militære instruktører og annet spesialpersonell tilknyttet amerikansk etterretning spilte f.eks. en aktiv rolle når det albanske UCK forberedte sine motangrep mot serberne. Det er videre ingen hemmelighet at det også blant albanerne, slik tilfellet var med serberne, fantes heller tivilsomme elementer - også i krigens fremste rekke. Elementer som både under og etter krigen opptrådte - og fortsatt opptrer - som rene kriminelle.

Altså: en avhopping i CIA sin regi planlegges, og det med norske myndigheters godkjennelse. Den albanske mafiatoppen, som går under navnet 'Hammeren', har nær familie i Norge. Familiemedlemmer som har søkt opphold her på humanitært grunnlag. Sikkerhetsopplegget rundt avhoppingen er på alle måter omfattende - spesielt på norsk jord. Og CIA spiller en sentral rolle, også etter at de har ankommet landet. Men dette siste er informasjon forbeholdt kun et mindretall innenfor departement og politietat. Under forberedelsene begås først ett mystisk drap i det kriminelle miljøet i Oslo. En ren likvidering av en albansk kriminell i hovedstaden; en mann tilhørende samme nettverk som mafiatoppen som snart ankommer landet. Kort etter skjer nok et drap, og så enda et. Oslo-politiet er i sterk villrede om hva som foregår, og dermed er det duket for Bernhard og Samson. De to blir en del av teamet som skal etterforske drapene. Ganske raskt trekkes begge inn mot begivenhetenes sentrum, og det på en måte som gjør at de ikke lenger vet fra hvilken kant den største trusselen kommer. De innser også snart at både deres egne og andres liv kan stå på spill, og at drapene de etterforsker i Oslo muligens bare er opptakten til en større forbrytelse ...