Forfatteren har gitt ut krim/thriller-boka En fiende å frykte (Aschehoug 2008). Boka følger to etterforskere på KRIPOS i Oslo under deres forsøk på å spore opp en utenlandsk leiemorder. Leiemorderen er i Norge for å gjøre en bestillingsjobb. Norsk politi er kjent med at forberedelser til et attentat er i gang, men vet ikke hvem offeret, eller oppdragsgiverne, er.

En fiende å frykte er en såkalt cross-over krim. Boka inneholder de klassiske elementene hentet fra politiromanen, samtidig som det trekkes tråder til organisert kriminalitet og internasjonal politikk. Spenningselementene plasserer boka innenfor thrillergenren. For mer om hovedpersonene, se linken ’Samson og Fiske’. Se også anmeldelser.


Bok nummer to: Memo fra en morder. Forventet utgivelse: Høstkrim 2010. I boka får leserne et gjensyn med KRIPOS-etterforskerne Bernhard og Samson. De to arbeider fortsatt som spesialetterforskere. Ansvarsområde - nå som før: Drapssaker, samt norsk og internasjonal organisert kriminalitet. 

En hetebølge har rammet hovedstaden, og med en ukes mellomrom blir to utenlandske prostituerte - fra henholdsvis Litauen og Russland - funnet drept i Oslo. Begge er underlagt et av de ledende russiske kriminelle nettverkene i Europa, et nettverk med fotfeste også i Skandinavia. På det siste åstedet finner man et brev som av ukjent årsak henvender seg direkte til Samson. Liket av den prostituerte er også arrangert på en slik måte at det må være snakk om et forsøk fra morderens side på å kommunisere noe til politiet. Ganske raskt dukker ytterligere hint fra morderen opp, og drapsetterforskerne innser at de har med en både intelligent og sannsynligvis mentalt forstyrret person å gjøre. Og som om ikke dette er nok: Det russiske nettverkets håndlangere i Norge og Sverige har satt i gang sin egen klappjakt på morderen. Bernhard og Samson, samt de andre involverte etterforskerne, kan dermed ikke unngå å nærme seg en konfrontasjon med russerne og deres samarbeidspartnere blant norske kriminelle.

Det som i ytterligere grad forvansker etterforskningen for norsk politi, er at det russiske nettverket en god stund har vært på talefot med ledende albanske kriminelle. Interpol snakker om 'Det nye forente kriminelle Europa', der muligheten for økt fortjeneste setter til side tidligere rivalisering. I Norge tilnærmer russerne seg albanersjefen Gerveni for å få hjelp. Alle er kjent med at Gerveni i flere år har mottatt informasjon direkte fra en sentralt plassert kilde innenfor Oslo-politiet. Gervenis informant er en verkebyll av dimensjoner for etaten, men ingen har til nå klart å avsløre vedkommendes identitet. Bernhard og Samson arbeider intenst med å få til et gjennombrudd i drapsetterforskningene, men må innse at de antakelig holdes for narr av en utspekulert morder som også forsøker å kjøpe seg mer tid. Samtidig er det ting som tyder på at morderen faktisk også ønsker å lede politiet i en bestemt retning. Noen av hintene han eller hun etterlater seg har nemlig skjulte betydninger. Men hvilke? I et kappløp med tiden er Bernhard og Samson, og alle øvrige etterforskere på saken, konstant på etterskudd. Så, med ett - og nærmest ut av det blå - forandres på dramatisk vis premissene for hele drapsetterforskningen. Fra det øyeblikket av innser Samson at det er helt åpent om morderen også er ute etter ham selv, eller om vedkommende har helt andre beveggrunner for å trekke ham inn i saken ... 

Utdrag fra "En fiende å frykte": Kapittel 3 TRE MENN STO PÅ PLENEN. Den fjerde lå. «Hva gjør dere så sikre på at han ble drept med kniv?» Samson huket seg ned for å ta en tom ølboks nærmere i øyesyn, gløttet så vidt opp på de to unge konstablene. Da de så ut til å være i tvil om hvem av dem som skulle svare, vendte han oppmerksomheten tilbake til den grønne Heineken-boksen, lirket tuppen på en BIC-penn inn i den. Studerte boksen i noen sekunder, før han varsomt la den tilbake på plass. «Nå?» Den minst utilnærmelige av konstablene flyttet litt på føttene. Samson var temmelig sikker på at han hadde sett ham før; på en av forelesningene sine på Politihøgskolen. Den med hovedvekt på de albanske kartellene. Utførlige innføringer i politifaglig tenkning. Antakelig litt for nøkterne for denne fyren, reflekterte han. Ikke nok juice. Ikke nok action. «Den sitter plugget inn der, men skaftet er borte. Det må ha brukki tvers av.» Samson sendte konstabelen et blikk igjen, strakk ut hånda. I befippelsen var den andre nær ved å trykke den. «Lykta.» Samson pekte. Den andre kikket raskt bort på kollegaen, rakte Samson sin egen lykt. Kremtet. «Vi tenkte det var best å ikke kjøre bilen for langt fram. Bevisforspillelse og de greiene der.» Samson tok imot Magliten, nikket så vidt til svar. Den blonde hadde gått noen skritt unna for å ta imot en henvendelse på BB-settet – politiets sambandsutstyr. Noen hundre meter unna kom en bil kjørende. Stanset. En dør ble åpnet, og så lukket. For langt unna til at noen av dem kunne se noe i mørket. Samson rettet oppmerksomheten mot den døde. Mannen lå slik han var blitt funnet; på ryggen med utstrakte ben og armer. Konstablene fra Sentrum Politistasjon hadde satt opp sperrebånd, fulgt instruksen og sikret åstedet. De hadde oppdaget mannen da de snudde på den innerste parkeringsplassen helt øverst i anlegget, nær Livshjulet. At det var den forsvunne kosovoalbaneren det var snakk om var Samson bortimot sikker på, til tross for at mannen hadde sett annerledes ut på bildene som var blitt forelagt ham og Bernhard i forkant av aksjonen. På bildene hadde mannen hatt mer hår på hodet, men ikke et fyldig skjegg, som nå. Han rettet inn lysstrålen og bøyde seg nærmere. Stirret. Konstabelen hadde rett: Fem centimeter ovenfor brystbenet, i en smørje av kullsvart hår og mørkt koagulerende blod, skimtet han tykkenden på et knivblad – ettertrykkelig kilt fast mellom ribben og ribbensbue. Han flyttet lyskjeglen videre oppover, fikserte lysstrålen på ny: Ansiktet, halsen. Han svelget: Halsen var skåret over fra øre til øre. Han rettet seg helt opp, ga lykta tilbake til konstabelen. Ble stående på samme flekken i flere sekunder. Kjente en stor tretthet sige innover seg. Andremann litt bortenfor dem avsluttet ordvekslingen på BB-settet og kom ruslende tilbake til standplass.     Da Samson snakket, lød hans egen stemme fremmed for ham. «Akkurat det dere trengte på en kveld som dette, hva? En kosovoalbaner som legger inn søknad om permanent oppholdstillatelse på VestreGravlund, men klarer å bomme med hundre meter. I tillegg så mangler dere en morder, et motiv, et knivskaft og… Ja, har jeg fått med meg alt?» Han tok seg i det og så bort. Det hadde vært en utidig kommentar, men den hadde bare kommet. Sliten. Han var faen så sliten. Tidsspennet altfor kort mellom dette og det forrige åstedet han hadde vært på: Elleveårig jente voldtatt og kvalt lørdag kveld, etterlatt i noen busker bak Ekeberg- hallen. Den blonde sto og vippet på fotsålene og så på Samson. Sentrumsrigg var den interne sjargongen for slike som ham: streitinger i nypressede uniformer, med litt for stor forkjærlighet for det autoritære. Fortsatt hadde det ikke kommet en stavelse fra ham. Broren til tause Birgitte, minus smilet.    «Noen bikkjer i området?» Samson kjente nå hvordan irritasjonen hadde erstattet resignasjonen. De to ferskingene fortonte seg mer og mer idiotiske for ham der de sto i noe nær hvil-og-hvil-stilling og betraktet ham med dårlig kamuflert skepsis. Den første, han med talens kraft, dro litt usikkert på smilebåndet; visste tydeligvis ikke helt hvordan han skulle respondere. Samson unnlot med overlegg å utdype hva han hadde ment. Rundt dem luktet det høst: Blader, jord, forråtnelse. Endetid. Et fjernt trafikksus nådde dem så vidt; som om resten av byen sto nedpakket i pappesker et sted. «Det jeg mener er at det må bankes på alle dørene oppover i Monolitveien. Kveldsturen til Passopp, ikke sant? Kanskje noen har sett eller hørt noe.» Den blonde nikket uten å virke særlig imponert. Samson sukket. Innså at det beste han kunne gjøre var å komme seg videre. De to ville ganske snart begynne å lure på om han var helt vel bevart. De var troendes til det. Voldsavsnittet hadde uansett meldt sin ankomst, og folkene fra Rettsmedisinsk institutt var også ventet snart. «Én ting til.» Samson var allerede på vei motVolvoen han var blitt kjørt innom politihuset for å kvittere ut. «Pressen går som regel helt av skaftet i saker som dette. Har ikke magemål.» Han stanset på førersiden, sendte dem begge et blikk. «Bare henvis dem til pressekontakten.» Ordene var hans oppriktige forsøk på å få til en noenlunde forsonende avslutning på seansen. «Hva med ølboksen du flytta på?» Broren til tause Birgitte hadde endelig bestemt seg for å prøve stemmen. Gjorde en bevegelse med hodet i retning liket. Hadde tatt på seg det ansvarlige ansiktsuttrykket. Samsons blikk sveipet over omgivelsene. De nesten nakne bjørketrærne på hver side av den lille alleen så ut som om de hadde stivnet av skrekk, og ikke ville røre seg før til våren. Han snufset. «Bare gammelt regnvann, Watson. Helt vanlig, kjedelig norsk regnvann. Minst fire og tjue timer gammelt.» Han mønstret dem begge etter tur, flyttet munnvikene litt nærmere ørene. Til nød ville det kunne passere som et smil. Derettter hilste han med to fingre til øyenbrynet og avsluttet bekjentskapet. På Majorstua fem minutter senere blinket han inn til fortauskanten. Ble sittende urørlig i bilen og stirre rett framfor seg. Pulsen omtrent som under en rolig joggetur, men på vei ned nå. Langsomt rant også noe av frustrasjonen av ham; som en seig mørk væske fra kroppens indre. Det hadde vært en travel høst – for å si det forsiktig. Arbeidsmengden hadde vært betydelig. Og så var det 11. september: Hendelsene i USA hadde preget alle. I etaten hadde det den første uken hersket en tilstand av noe nær tiltvunget ro. De hadde vært skjerpet til det ytterste, som om de når som helst ventet at noe helt uventet skulle inntreffe, uten at noen egentlig kunne sette ord på hva dette skulle være. Så, etter to uker, syntes ting å normalisere seg noe. Også ute i byens gater. Under den daglige omgangen med publikum merket man at det første sterke sjokket var i ferd med å bli absorbert. Livet gikk ubønnhørlig videre. Han ringte Bernhard, ga ham et kort resymé. Kollegaen lyttet for det meste, men de ble enige om å sette seg ned neste morgen og gå igjennom alt sammen da. Samson ble sittende uvirksom og stirre fremfor seg enda en stund. Han tenkte på natten han hadde foran seg – restene av den. En transportetappe kappet opp i biter av blackout og radbrukket søvn. Mest sannsynlig var det det han hadde i vente. Han bøyde seg frem, skrudde på radioen. Satte Volvoen i første. «The fields of Eden/Are full of trash,» snerret Jagger til ham gjennom oktoberregnet. Malte et nytt bilde over det forrige. Lenger fremme skiftet lysene fra rødt til grønt. Han svingte ut fra fortauskanten, lot seg ikke merke ved den mørke BMW-en som et godt stykke lenger bak gjorde det samme.